Dans som beredskap

I møte med en verden preget av uro, konflikt og økende polarisering, vender mange blikket mot fellesskap som kan bære gjennom usikkerhet. Dans har i lang tid vært en slik samlende kraft. Når mennesker beveger seg sammen, oppstår det en umiddelbar form for kommunikasjon som går forbi språk, bakgrunn og erfaring. Det skapes rom hvor trygghet, tilknytning og fellesskap kan vokse frem – ikke som abstrakte idealer, men som konkrete, kroppslige opplevelser.

Dette gir dans en helt spesiell relevans i dagens situasjon. Stortingets beredskapsmelding understreker betydningen av lokale møteplasser og samlende aktiviteter for å styrke sosial identitet, mestring og motstandsdyktighet. Dans er et slikt sted.

Kroppslig empati som beredskap

I dans oppstår en form for kroppslig empati som går dypere enn det vi vanligvis forbinder med å “forstå hverandre”. Fenomenologer som Merleau-Ponty og Husserl beskriver hvordan vi alltid møter verden gjennom kroppen – ikke som isolerte individer, men som vesener som er åpne mot hverandre. Kroppen vår speiler, responderer og tilpasser seg andre kropper lenge før vi rekker å formulere ord eller tanker. Dette merker vi tydelig i dans, hvor rytme, blikk, tempo og pust skaper en nonverbal dialog. Vi kjenner de andres bevegelser i vår egen kropp; vi resonnerer med dem.

Dansere er kanskje ikke alltid bevisst denne fintunede kompetansen, nettopp fordi kroppen og verden rundt ikke oppleves som to separate ting, men som én sammenvevd kroppslig virkelighet. I praksis betyr det at dansere kontinuerlig navigerer i et felt av signaler, impulser og delte bevegelser som skjer i det samme øyeblikket som de oppfattes.

Dette blir særlig tydelig når dansere leser hverandre i sanntid: før et løft vet begge parter nøyaktig når momentum oppstår – det lille punktet der kraft, timing og tyngdepunkt møtes og bevegelsen kan bære. Ingen trenger å si noe; kroppen vet. På samme måte merker en erfaren danser når en partner er i ferd med å skifte retning eller miste balansen i utkanten av synsfeltet. Kroppen justerer seg spontant – et lite skifte i tyngdepunkt, en mykere landing, en åpnende arm som gir rom for den andre.

Parallelt utfører dansere flere avanserte prosesser samtidig: de memorerer lange sekvenser av trinn, følger musikkens frasering, er bevisst sin og andres plassering i rommet og tilpasser avstand til andre dansere. En danser vet om ryggen er rett uten et speil; kroppen har utviklet en nøyaktig propriosepsjon, en indre orientering som både styrer egne bevegelser og gjør samhandling mulig.

Denne kroppslige empatien er ikke sentimental – den er praktisk, relasjonell og umiddelbar. Det gjør at vi kan lese situasjoner, merke stemninger og samstemme oss med andre uten å måtte analysere oss frem. Forskning på kinestetisk empati viser at mennesker som danser sammen utvikler en finstemt evne til å fange opp nyanser i andres bevegelse, energi og intensjon. Dette er en kompetanse som strekker seg utover studioet: den styrker sosiale relasjoner, bygger tillit og skaper trygghet.

På et beredskapsnivå er dette dypt relevant. I kriser – små eller store – er det vår evne til å orientere oss mot hverandre som avgjør hvordan vi handler. Kroppslig empati gjør oss i stand til å reagere kollektivt, ikke kaotisk. Den trener oss i å merke andre, ta hensyn, koordinere handlinger og lese rommet når ordene ikke strekker til. I dans lærer vi å bevege oss sammen, tåle nærhet og synkronisere oss med andre. Slik utvikles en form for sosial beredskap bygget på sensitivitet, samhandling og gjensidig tilpasning.

Kroppslig empati viser derfor hvordan dans ikke bare er et estetisk uttrykk, men et sosialt verktøy – en stilltiende kompetanse som gjør grupper mer robuste. I en tid hvor avstand, polarisering og uro preger mange fellesskap, blir denne kroppslige lyttingen en ressurs. Å kunne kjenne hverandre, ikke bare forstå hverandre, er i seg selv en form for beredskap.

Denne kroppslige lyttingen legger også grunnlaget for de fellesskapene som vokser frem i dansens øyeblikk.

Fra forestillingen JAM under In2IT internasjonale dansefestival. Foto: Odd Inge Teige

Fellesskap i bevegelse: Tilhørighet som oppstår i øyeblikket

Forskning dokumenterer at dans skaper sterke bånd mellom mennesker. I en systematisk oversikt finner Sango og Pickard (2024) at dans fremmer a sense of belonging gjennom støtte, samarbeid og delte erfaringer. Denne tilhørigheten er ikke kun sosial, men også emosjonell – et fellesskap som føles, ikke bare forstås.

Også blant barn blir denne effekten tydelig. Grindheim og Grindheim (2021) beskriver hvordan dans skaper “moments of belonging” – små, men betydningsfulle øyeblikk der barn speiler hverandre, opplever gjensidig respons og får en kroppslig forankring i et sosialt fellesskap. Slike øyeblikk bidrar til sosial bærekraft og trygg identitetsutvikling.

Dans fungerer dermed ikke bare som en aktivitet, men som et rom hvor tilhørighet skapes i sanntid.

Dans som inkluderende praksis

På tvers av studier fremheves dans som en inkluderende praksis. Thakur (2025) viser at danseprogrammer for lokalmiljø gir marginaliserte ungdommer økt selvfølelse, sosial integrasjon og mulighet til å uttrykke identitet på nye måter. Bevegelse fungerer som en fellesnevner, ikke ved å viske ut forskjeller, men ved å gi dem plass i et felles uttrykk.

Også eldre drar nytte av dansens sosiale kraft. Nieves (2024) dokumenterer hvordan sosial pardans reduserer ensomhet og skaper en opplevelse av tilhørighet og fellesskap blant eldre deltakere. Dans fremstår derfor som et inkluderende rom gjennom hele livsløpet. 

Dans som sosial og psykisk motstandskraft

I en beredskapssammenheng er samfunnets sosiale og mentale robusthet avgjørende. Kunst og kultur – og særlig dans – spiller en viktig rolle her. Klaperski-van der Wal (2025) viser at dans kan regulere stress, styrke emosjonell motstandskraft og gi et verktøy for å håndtere belastning.

Det er nettopp dette som fremheves i nyere beredskapstenkning: At et samfunn trenger sterke sosiale nettverk, ikke bare tekniske løsninger. Boardman (2023) beskriver hvordan dans skaper sosial kohesjon og bygger sosial kapital, begge sentrale faktorer i samfunnsberedskapen.

Fellesskap oppstår ofte gjennom delte estetiske erfaringer – situasjoner der mennesker deler opplevelser, nærvær og kroppslig resonans. Dans er en av de mest umiddelbare formene for slike situasjoner.

Kunst som nødvendighet i urolige tider

Når samfunnet utfordres, trengs det ikke mindre kunst – men mer. Kunst fungerer som et sosialt lim og som et sted for bearbeiding, forståelse og motstandskraft. Dans, med sin evne til å samle mennesker i bevegelse, tilbyr et fellesskap som både styrker og trygger.

Gjennom dans skapes tilhørighet, inkludering og emosjonell intelligens.  Dans knytter kollektive bånd og gir en følelse av sosial forankring gjennom kroppslig empati.

Dette gjør dans til mer enn estetisk uttrykk. Det gjør dans til en form for beredskap.

I en tid hvor verden kjennes urolig, tilbyr dans et sted å være sammen – et sted der bevegelse blir fellesskap, og fellesskapet blir styrke.

Kilder:

Boardman, R. (2023). Social Value of Movement and Dance. Sport & Recreation Alliance.

Grindheim, M., & Grindheim, L. T. (2021). Dancing as moments of belonging: A phenomenological study exploring dancing as a relevant activity for social and cultural sustainability in early childhood education. Sustainability, 13(14), 8080. https://doi.org/10.3390/su13148080

Hoppu, P. (2013). Other flesh: Embodiment in couple and group dances. Nordic Journal of Dance, 4(2), 29–41. https://doi.org/10.2478/njd-2013-0010

Klaperski-van der Wal, S., Skinner, J., Opacka-Juffry, J., & Pfeffer, K. (2025). Dance and stress regulation: A multidisciplinary narrative review. Psychology of Sport & Exercise, 78, Article 102823. https://doi.org/10.1016/j.psychsport.2025.102823

Nieves, S. (2024). Seniors Social Dance for a Sense of Belonging: Decreasing Loneliness through Community Connection(Master’s thesis). Lesley University. https://digitalcommons.lesley.edu/expressive_theses/864/

Sango, P. N., & Pickard, A. (2024). Building a sense of belonging in dance with adolescents: A systematic review. Adolescents, 4(3), 335–354. https://doi.org/10.3390/adolescents4030024

Norge. Justis- og beredskapsdepartementet. (2025, 10. januar). Meld. St. 9 (2024–2025): Totalberedskapsmeldingen – Forberedt på krise og krig. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.-9-20242025/id3082364/