Kultur - Hudlaget vi glemmer

Kunst og kultur glimrer med sitt fravær i årets valgkamp. Kanskje handler det ikke om at kultur er uviktig – men at vi har glemt hva ordet egentlig bærer i seg.

Mer om kunstig intelligens enn om kunst

I årets valgkamp snakkes det mer om kunstig intelligens enn om kunstfeltet selv.Det er ikke bare i debattene at kultur glimrer med sitt fravær – heller ikke i partiprogrammene står kunst og kultur høyt.

Tidsskriftet Kontekst har sett nærmere på hvor ofte ordene kultur, kulturpolitikk, musikk, scenekunst og kunst dukker opp i partiprogrammene. Svaret er: nesten aldri. Når kultur først nevnes, er det som regel i sammenhenger som matkultur, kulturlandskap eller kulturkompetanse. Flere partier unngår å bruke ordet kulturpolitikk fullstendig. Og oppsiktsvekkende nok omtales kunstig intelligens oftere enn kunst.

Det får meg til å lure: Har kulturpolitikk mistet sin kraft som partipolitisk verdi? Eller er det selve ordet kultur som har blitt utvannet, til det punktet at vi knapt vet hva vi legger i det lenger?

Språk som mister mening

Vi har alle kjent på hvordan ord kan miste sin tyngde. Et begrep gjentas så mange ganger at det slutter å bety noe – som en sang man spiller på repeat til melodien bare blir støy. Bærekraft er kanskje det tydeligste eksempelet: et ord som en gang var presist og radikalt, men som i dag brukes så bredt at det nesten er umulig å gripe hva det peker på.

Det samme kan være i ferd med å skje med kultur. Ordet myldrer i alle slags sammensetninger: kulturlandskap, kulturskole, kulturhus, matkultur, musikkultur og kulturkompetanse. Jo flere kombinasjoner, desto mer glir ordet ut av seg selv.

Språkforskere kaller dette semantisk utvanning – når et ord mister styrken sin gjennom overbruk.

Hva er egentlig kultur?

Når vi skreller vekk alle tilleggene, står vi igjen med selve kjernen: kultur kommer fra latin og betyr “å dyrke” eller “å kultivere”. I denne betydningen er det aktivt, noe vi gjør. Kultur handler ikke bare om institusjoner eller tradisjoner, men om en kontinuerlig handling: å skape, å vedlikeholde, å gi rom for vekst.

Metaforisk kan kultur forstås som et hudlag. Hud legger vi sjelden merke til, men den beskytter oss, holder oss sammen og gjør livet mulig. På samme måte er kultur en grunnleggende betingelse for menneskelig eksistens. Den er både usynlig og uunnværlig.

Når ordet brukes tilfeldig og uforpliktende, mister vi denne dype meningen. Kultur reduseres til pynt, til et tillegg i politikken, i stedet for å fremstå som det det egentlig er: en livsbetingelse.

Politikk uten kultur?

At kulturpolitikk glimrer med sitt fravær i valgkampen, er ikke bare et spørsmål om prioritering. Det peker på noe mer grunnleggende: vi mangler et språk for kultur. Uten et tydelig begrep, uten ord som bærer vekten av hva kultur er og betyr, er det lett å overse hele feltet.

Når politikere snakker om helse, klima eller økonomi, er ordene ladet med mening. Men når kultur nevnes, er det ofte uten retning, uten kraft. Det blir et “fint ord” som kan kobles til alt – og dermed ikke forplikter til noe.

Kan vi gjenvinne ordets kraft?

Kultur er ikke bare et substantiv. Det er et verb. Å kultivere. Det peker på en handling, et arbeid, en omsorg. Kanskje er det nettopp her vi må begynne, hvis vi ønsker å gjenvinne ordets kraft.

For det er ikke kultur som er blitt uviktig. Det er språket vårt som har blitt fattigere.Kanskje er det på tide å gå tilbake til ordets opprinnelige mening: dyrking, vekst, noe som krever både tid, oppmerksomhet og vilje.

Kultur er ikke pynt. Det er ikke noe vi kan kutte ut når budsjettene er trange eller partiprogrammene skal kortes ned. Kultur er selve hudlaget vårt. Og uten det mister vi både beskyttelsen – og forutsetningen for å være menneske.