Omsorg som praksis

In2IT-festivalen 2026 er ved veis ende, og vi sitter igjen med mange sterke inntrykk og opplevelser. Å velge ett høydepunkt fra åtte dager med scenekunst, verksteder, seminarer og kunstnersamtaler er nesten umulig. Likevel er det ett seminar som fortsatt sitter i kroppen – et møte som på mange måter oversatte festivaltemaet gjennom sterke og personlige beretninger.

Kunst som motstandskraft

Seminaret Care as Practice undersøkte omsorg som både personlig erfaring og kollektivt ansvar, med særlig oppmerksomhet på kvinners helse.

Med festivaltemaet Beyond Emergency – Dance as a Practice of Agency ønsket vi å utforske hvordan dans kan fungere som mer enn et estetisk uttrykk. Gjennom seminaret ble det tydelig hvordan kunst også kan være et rom for bearbeiding, kunnskapsdeling og motstandskraft.

Bidragsytere fra ulike fagfelt åpnet for refleksjon rundt hvordan omsorg kan forstås og praktiseres i kunstfeltet – fra kroppsliggjorte erfaringer til politisk, kunstnerisk og emosjonelt arbeid. Samtalene berørte spørsmål om hvordan kunstnere arbeider med erfaringer fra egen kropp og liv, og hvordan slike erfaringer kan omformes til kunstneriske praksiser som skaper resonans hos andre.

Seminaret pekte dermed også mot en større diskusjon: Hvordan kan omsorg være en aktiv praksis i kunstfeltet, både i måten vi skaper kunst på, og i måten vi møtes som kunstnere, publikum og samfunn?

Fra panelsamtale etter seminaret Care as Practice. Fra venstre: Moderator Signe Sefland, Britt-Hanna Olufsen, Carine Van Hee og Maria Karlsen.

Refleksjoner i etterkant

Seminaret åpnet for en nær og ærlig samtale i rommet. I etterkant har vi bedt noen av deltakerne sette ord på det som ble stående igjen. Moderator for samtalen, Signe Sefland, skriver:

Signe Sefland er forskningsformidler på Campus Kristiansund.

Det som rørte meg i seminaret var den avkledde nærheten mellom oss. Vi er alle mennesker med sår og lengsler. Når vi åpner opp om opplevelser, frykt, sorg og sinne, gjenkjenner vi oss i hverandre. Det skaper fellesskap. Jeg tror dans og bevegelse går rett inn i det dype i oss. Vi blir berørt, og dermed i stand til å være til stede. Da kan vi ta inn følelsene – og bearbeide oss selv i øyeblikket.

Foredragsholder Britt-Hanna Olufsen fra Sanitetskvinnene deler sine refleksjoner etter seminaret:

Britt-Hanna Olufsen

"Etter å ha hørt livshistoriene til Carine og Maria slår det meg hvilken enorm urkraft som er i oss mennesker, kvinner i dette tilfellet. Fra å ligge nede til å reise seg og skape seg et nytt liv - uten bitterhet og nag. "Fri som fuglen" Omsorg i praksis blir for meg ganske likt som privatperson og fagperson. Stikkordene for omsorg blir å se, spørre, lytte, hjelpe/støtte for så - av og til trekke meg tilbake. Omsorg i større/videre perspektiv for meg blir å være en del av en organisasjon som kan påvirke samfunnsutviklingen i langt større grad enn jeg kan alene - for sammen er vi (kvinne)sterke. Dersom menneskene våger å stoppe opp og åpne seg, være i seg selv vil alle former for kunst og bevegelse kunne berøre. Jeg ser den demenssyke kjenne igjen en sang, melodi og hvilken glede og fellesskap det skaper når hun synger og nynner med. Jeg ser den gamle kvinnen som i yngre år danset ballett og ser hvordan hun løfter de magre armene og beveger de så grasiøst når hun hører musikken fra Svanesjøen. Menneskene rundt ser og lar seg bevege. Jeg ser pasientene som finner styrke, ro og fellesskap når de hører sangen Lys og varme med Åge Aleksandersen mm. Musikk, sang, teater og dans har gjennom hele livet mitt vært som balsam".

Carine Van Hee

Carine Van Hee, billedkunstner og forfatter, skriver:

"Care as practice, to me as a visual artist, is about being honest about your own journey and creating space for whatever emerges. It's about rediscovering yourself over and over again, being curious about your innermost being, recognizing your struggles, and allowing space for all of that to surface. Giving space to your own creativity feels, to me, like the highest form of self-care.

As a survivor, 'Care as Practice' involves nurturing a disrupted nervous system through daily, body-focused resets such as walking, breathing exercises, dancing, meditation, and creating with your hands, enabling the mind to reconnect with the body and express how it feels in that moment.

Art isn't about titles, complex descriptions, or narratives that are hard to understand. It's about the emotions it evokes and the impact it has. Art is about 'what it does to you'. To me, sharing one's journey through art is the most genuine and vulnerable way to reveal your inner world, including the struggles and insights. It's about letting go of shame, accepting what emerges, understanding the human nature of suffering and sharing ones own lived experiences from a place of integrity.

Art gives voice to what the nervous system feels but cannot yet articulate. Art creations make emotions visible, reducing shame and inviting conversation. ART helps us shake off stress, breathe more freely, and find balance together. When people see their stories come to life or being reflected through art, they reconnect with themselves and others. This is how art contributes to building a community that cares and where resilience finds common ground. 

Art transforms shame into hope, connection and belonging".

Omsorg som praksis, slik det trådte frem gjennom seminaret, handler ikke bare om det individuelle, men om hvordan vi er til stede for hverandre i kunsten og i livet.

Gjennom kropp, bevegelse og delte erfaringer åpnes rom hvor noe kan gjenkjennes, bearbeides og deles. Kanskje ligger også kunstens kraft nettopp her: i evnen til å skape forbindelser mellom mennesker, erfaringer og det som ellers kan være vanskelig å sette ord på.