Hva skal til for at flere barn og unge med funksjonsvariasjon opplever at det er plass til dem i dansen?

Hvem opplever at dans er et sted de hører til? Og hvem lærer, kanskje tidlig, at rommet ikke er laget for dem? I denne refleksjonen undersøker jeg funksjonsvariasjon, representasjon og egne erfaringer som dansepedagog.

Av Gøril Roesen

Produsent og dansepedagog

Om begreper:

Funksjonsvariasjon er noe alle mennesker har, og beskriver den fysiske, psykiske eller kognitive variasjonen, uten å vurdere den som nedsatt, fullkommen, frisk eller syk. Begrepet skiller seg dermed fra funksjonsnedsettelse, eller funksjonshemming som beskriver en bestemt gruppe av mennesker (https://ungefunksjonshemmede.no/kronisk-inkludering/funksjonsnedsettelse).

Unge funksjonshemmede jobber for personer med normbrytende funksjonsvariasjoner. Dette tydeliggjør at det er normene i samfunnet som er problemet, og ikke selve funksjonsnedsettelsen.

I denne refleksjonen velger jeg bevisst å bruke begrepet funksjonsvariasjon for å unngå segregering av grupper, uavhengig av om funksjonsvariasjonene er synlige, og åpne spørsmålet: hva skal til for at flere barn og unge med funksjonsvariasjon opplever at det er plass til dem i dansen.

For to år siden opplevde jeg en fantastisk forestilling med det franske dansekompaniet Herve Koubi, bestående av 18 dansere, hvorav én av danserne danset med et amputert ben. Danseforestillingen var noe av det mest spektakulære jeg har sett, og det slo meg at danseren som manglet en kroppsdel var del av en større helhet, og ikke en merkbar annerledeshet.

Forestillingen Sol Invictus av Hervé Koubi under In2It-festivalen 2024. Foto: Odd Inge Teige

I arbeidet som dansepedagog har jeg undervist barn med et mangfold av ulike forutsetninger og funksjonsvariasjoner, kanskje særlig usynlige variasjoner. Dansepedagoger har ikke automatisk tilgang til informasjon om elevene de underviser, og må derfor ofte tilpasse undervisningen underveis. Et eksempel på dette er elever som har ekstra ressurser på skolen, men ikke i dansesalen. Pedagogen kan ha en mistanke om at eleven har andre behov, men får ikke nødvendigvis den bakgrunnsinformasjonen som trengs for å kunne tilrettelegge best mulig. Jeg har selv vært i denne situasjonen, og senere fått bekreftet gjennom dialog med skole og kolleger at en elev hadde ulike utfordringer.

Dette fenomenet er interessant i seg selv. Dansepedagogen står med et stort ansvar, men uten nødvendigvis å ha tilgang til informasjon som gjør det mulig å tilrettelegge undervisningen på best mulig måte. På ett nivå kan dette oppleves som en undergraving av profesjonen og samfunnsoppdraget pedagogen er satt til å utføre. Samtidig ligger det kanskje et unikt potensial i nettopp dansesalen. I bevegelse og dans oppstår fellesskap på andre premisser enn i klasserommet. Kroppene gjør noe sammen. Kanskje er det nettopp derfor dans kan fremme tilhørighet, heller enn annerledeshet.

Det var først da jeg fikk en elev i rullestol at jeg ble bevisst, og konfrontert med mine egne holdninger som pedagog. Jeg innså hvor mange av øvelsene mine som var bygget på en idé om mobilitet jeg aldri tidligere hadde stilt spørsmål ved.

Denne eleven var i gruppe med mobile medelever, og jeg måtte gå i meg selv for å lage en time som skulle tilpasses alle. I planlegging av timen var det viktig for meg å få denne eleven til å føle seg inkludert, og oppleve mestring på lik linje med resten av gruppa. Selv med mye forberedelse ble veien til underveis, og erfaringen gjorde definitivt noe med meg både på faglig og personlig plan. 

Det handler ikke bare om hva man kan og ikke kan gjøre fysisk. Det handler også om hvilke forventninger vi har til deltagelse, læring og kropp i dans.

Mange danseformer bygger på ideer om symmetri, koordinasjon, hurtighet, fleksibilitet og kontroll. Men hva skjer når en kropp beveger seg annerledes? Må undervisningen da “forenkles”, eller kan annerledesheten faktisk utvide forståelsen av hva dans er?

Jeg tror mange pedagoger ønsker å inkludere, men samtidig kan de være redde for å gjøre feil. Redde for å mangle kompetanse. Redde for å ikke strekke til. Kanskje ligger noe av utfordringen nettopp her: at inkludering ofte forstås som noe man må mestre fullt ut før man tør å begynne.

Men kanskje handler det først og fremst om holdninger. Om å være villig til å justere underveis. Om å møte elever med nysgjerrighet fremfor ferdige antakelser.

Jeg begynner også å tenke på betydningen av representasjon. For hvordan skal man kunne kjenne at det finnes plass til seg i dansen, dersom man aldri ser noen som ligner en selv?

Kanskje starter inkludering allerede i måten dansefeltet presenterer seg utad. I bildene som brukes i markedsføring. I hvem som får være ansiktet på dans. I hvilke kropper som igjen og igjen fremstilles som naturlige bærere av bevegelse, teknikk og kunstnerisk uttrykk.

Om man alltid opplever seg selv som den eneste annerledes kroppen i rommet, krever det kanskje ekstra mye mot å i det hele tatt møte opp.

Jeg sitter ikke med svarene på hvordan dansefeltet skal bli fullt ut inkluderende. Men jeg tror det begynner med at vi tør å stille spørsmål ved egne forestillinger om kropp, deltagelse og tilhørighet.

Kanskje handler ikke inkludering om å gjøre plass til “de andre”. Kanskje handler det om å forstå at mangfoldet allerede finnes, og at dansefeltet må bli stort nok til å romme det.