I bevegelse
Velkommen til vår spalteserie I bevegelse. Her blir du kjent med menneskene som er med på å forme dansefeltet i Møre og Romsdal. Hver måned møter vi en ny stemme – en danser, pedagog eller kunstner som deler sin historie, sitt engasjement og sitt perspektiv på dansen.
Denne gangen møter vi koreograf Ingri Fiksdal, aktuell som festivalkunstner under Bjørnsonfestivalen. Videoverket hennes, Fullkontakt, som er skapt i samarbeid med Øyvind Aspen, vises ved Møre og Romsdal Kunstsenter, og vi tok en prat med Ingri for å høre mer om verket, og om hva som skjer når koreografi beveger seg inn i kunstrommet.
I Fullkontakt møter tre dansende kropper kameraets blikk ført av Aspen. Bevegelsene vises på seks skjermer, forskjøvet i tid, slik at nye forbindelser og mønstre oppstår mellom dem. Verket undersøker ikke bare hva kameraet gjør med koreografien, men også hvordan bevegelse kan erfares gjennom en skjerm. Lyden som er skapt av Øystein Wyller Odden, er også en sentral del av opplevelsen.
For Ingri Fiksdal springer dette ut av et spørsmål som har fulgt kunstnerskapet hennes over tid: Hva kan kroppen formidle før erfaringen oversettes til ord?
Fra scene til skjerm
Kan du fortelle om hvordan Fullkontakt oppstod, og hva du ønsket å undersøke gjennom verket?
-Utgangspunktet var en interesse for hvordan et kunstnerskap innen koreografi, som vanligvis utspiller seg live, kan overføres til film eller video og virke i et rom.
I arbeidet med livekoreografi har Ingri vært opptatt av potensialet som ligger i kroppen og danseren – og av koreografiens evne til å overføre en sanselig erfaring til publikum.
– Det kalles kinestetisk empati: at man som publikummer kan oppleve danserens bevegelser i sin egen kropp, i kraft av at man selv har en kroppslig erfaring.
I Fullkontakt ønsket hun å undersøke hvilke vilkår denne overføringen får når dansen formidles gjennom en skjerm.
– Skjermen er todimensjonal. Kan man få til en tilsvarende type kinestetisk overføring som den man kan oppleve når man er til stede med dansen live? Det var på en måte spørsmålet.
Et koreografisk blikk gjennom kameraet
Kameraet skaper en annen relasjon mellom betrakteren og den dansende kroppen enn den vi får i et tradisjonelt scenerom.
Hva kan kameraet tilføre koreografien?
– En stor forskjell er kameraets mulighet til å gå veldig tett på. Det kan man ikke på samme måte når man ser noe på en stor scene og sitter på tiende rad. Da ser man gjerne hele bildet.
Gjennom kameraet kan blikket rettes mot en hånd, en detalj eller et mønster i huden. Det gir andre muligheter for utsnitt og nærhet, samtidig som kameraets egne bevegelser kan endre relasjonen mellom danserne og den som ser.
– Når man sitter og ser på en scene, har man ett perspektiv hele veien. Gjennom kameraet får man tilgang til bilder man ikke kan få i en livesammenheng. Det utvider det koreografiske idélaget.
Videoverket vises på seks skjermer. Den samme filmen går igjen på alle skjermene, men er forskjøvet i tid.
– Dermed oppstår det kontakt mellom de forskjellige skjermene. Noen ganger synkroniseres de, mens de andre ganger går ut av synk. Det oppstår mønstre og interferens mellom dem.
Tittelen Fullkontakt rommer dermed flere betydninger. Den viser både til den fysiske kontakten mellom danserne og til møtene som oppstår mellom bildene på skjermene. Tittelen har også en forbindelse til kampsport.
– Fullkontakt er en betegnelse som brukes innen blant annet boksing og kickboksing. Det koreografiske idéarbeidet er også inspirert av brasiliansk jiu-jitsu og ulike former for grep.
Kroppen før språket
I presentasjonen av Ingri som festivalkunstner under Bjørnsonfestivalen beskriver hun kroppen som et utgangspunkt for språk:
«Før vi tenker i ord, erfarer vi gjennom kroppen. Språket vokser så ut av disse erfaringene.»
Kan den kroppslige erfaringen formidles som noe vi ikke fullt ut klarer å romme verbalt?
– Ja, det tror jeg. Man kan helt klart sette språk på mye av det vi opplever, men det vil alltid være en oversettelse. Erfaringen skal gå fra en kroppslig fornemmelse eller følelse og over i et annet medium. Det vil ikke være mulig å få det helt nøyaktig likt, selv om man sikkert kan komme nærmere i mange tilfeller.
For Ingri finnes den kroppslige opplevelsen før språket. Kroppen registrerer, reagerer og erfarer før vi nødvendigvis kan forklare det som skjer.
– Man kan oppleve forandringer i egen intensitet som gjør at man handler på en bestemt måte, uten alltid å kunne forklare hvorfor.
Tilbakemeldingene på hvordan dette sanselige overføres gjennom video, har vært ulike.
– Noen opplever kropp og bevegelse sterkere gjennom det de ser på skjermen, også sammenlignet med livekoreografi. For min del synes jeg bildene virker på kroppen.
Tre kropper i en medskapende prosess
I Fullkontakt møter vi danserne Venke Sortland, Ornilia Ubisse og Ida Gudbrandsen. Verket er utviklet gjennom en medskapende prosess.
Hvordan arbeidet dere fram det koreografiske materialet?
– Det er en 14 minutter lang, scorebasert koreografi. Det betyr at danserne improviserer materialet innenfor bestemte rammer. Koreografien består av ulike fysiske bestanddeler som styrer dem ganske tydelig.
Utgangspunktet var en idé om tre mennesker som ligger på gulvet, omslutter hverandre og nærmest knytter kroppene sammen.
– Vi undersøkte ulike måter å bevege seg i denne gruppen på. Det er fysisk krevende. Man må gi og ta innad i gruppen, gi plass til hverandre og ta plass, initiere bevegelser og samtidig sitte fast.
Koreografien ble filmet rundt tjue ganger. Ingen av opptakene er helt like.
– Derfor er verket veldig avhengig av den medskapende prosessen.
Koreografi som mer enn dansende kropper
Når Fullkontakt vises ved Møre og Romsdal Kunstsenter, beveger koreografien seg inn på en annen arena enn det tradisjonelle scenerommet. For Ingri er overgangen likevel ikke så stor som man kanskje skulle tro.
Hva skjer med det koreografiske når verket presenteres i et kunstrom?
– I Fullkontakt har samarbeidet med Øyvind og Øystein gjort det mulig å utforske en for meg ny retning og ny form for mediering og visning av koreografi. Dette samarbeidet har vært utrolig gøy og lærerikt. Jeg har alltid samarbeidet med mange forskjellige mennesker – komponister, lysdesignere, kostymedesignere og andre. Gjennom mange produksjoner har jeg vært interessert i hvor det koreografiske ligger i alle elementene.
Det koreografiske finnes dermed ikke bare i den dansende kroppen.
– Det ligger også i hvordan lyset beveger seg gjennom rommet, eller hvordan fokuset endrer seg på ulike tidspunkter i et forestillingsforløp. Jeg forsøker å forstå koreografi som noe som ikke bare handler om menneskelige kropper i rommet.
Den levende danseren kan være en sentral del av uttrykket, men er ikke nødvendigvis hele uttrykket. Også kameraet, lyden, lyset, rommet og publikums blikk kan inngå i koreografien.
En sen start og en bratt læringskurve
Ingri er født og oppvokst i Molde. Veien inn i dansen begynte imidlertid ikke før hun var 15 år.
– Jeg drev med turn da jeg var barn, så det var en litt indirekte vei inn. Jeg begynte å danse på Studio 11 i Molde som 15-åring, og skjønte ganske fort at det var veldig sent. Jeg hadde hørt om andre som begynte da de var fire eller fem, så jeg tenkte at jeg hadde mye å ta igjen.
Hun meldte seg derfor på alt hun kunne av kurs og dansestiler. Senere ble hun utvekslingsstudent i Praha, der hun fikk gå på et ballettkonservatorium.
– Det ble en bratt læringskurve.
Interessen for å skape egne danser var der allerede tidlig.
– Jeg lagde masse danser på rommet mitt til forskjellige sanger. Tanken om å lage noe selv var der hele veien.
På danseutdanningen fikk hun et av sine første tydelige møter med koreografi som eget fagfelt. En av oppgavene var å arbeide uten musikk eller uten rytmisk musikk.
– Da måtte vi begynne å tenke på dynamikken i det koreografiske uten å legge bevegelsene på rytmene som allerede fantes i musikken. Det gjorde noe med hvordan man tenkte om kropp i tid og rom.
Hun beskriver det som en frigjøring fra det som hadde vært hennes første koreografiske referanser.
– Det var en veldig god inngang til å frigjøre seg litt fra MTV-koreografien til Janet Jackson, som kanskje var det første steget mitt.
Senere tok hun en master i koreografi ved Kunsthøgskolen i Oslo. Der fikk hun arbeide med en rekke prosjekter og samarbeide med blant andre dansere, lysdesignere og kostymedesignere.
– Mengdetreningen var viktig. Gjennom den fikk man testet mange forskjellige ting og forsøkt å finne sin egen retning.
Tilbake på hjemmebane
Nå vender Ingri tilbake til hjemfylket som festivalkunstner under Bjørnsonfestivalen.
Hva betyr det for deg å få denne utnevnelsen – og å vise verket på hjemmebane?
– Det var veldig kult å få prøve seg i den konteksten. Når man har arbeidet i tjue år, kan man bli litt lei av seg selv og av å fortsette å lage ting i det samme formatet. Det var fint å få en slik mulighet sammen med de andre kunstnerne. Det har vært veldig inspirerende.
Det betyr også noe å presentere verket på hjemlige trakter.
– Ja, det synes jeg er hyggelig. Det kommer mange kjente folk og sånn.
Slik vender Fullkontakt tilbake til stedet der Ingris egen vei inn i dansen begynte, men i et nytt rom og gjennom et annet blikk. Mellom seks skjermer, tre dansende kropper og et publikum inviteres vi til å kjenne etter: Hva sanser kroppen før ordene kommer?
Fullkontakt vises ved Møre og Romsdal Kunstsenter til og med 3. oktober.
Konsept, koreografi og redigering
Ingri Fiksdal og Øyvind Aspen
Kamera
Øyvind Aspen
Lyd
Øystein Wyller Odden
Utviklet og fremført av
Ida Gudbrandsen, Venke Sortland og Ornilia Ubisse
Kostymer
Elena Becker, Ingri Fiksdal og Mia Melinder
Foto
Øyvind Aspen
Bestilt av
Bjørnsonfestivalen og Møre og Romsdal Kunstsenter
Kurator
Jet Pascua
Støttet av
Møre og Romsdal Kunstsenter og Kulturrådet
Comments