Jubileumsintervju med EIGUNN STAV SÆTRE: Om dans, minner & Fellesskap

I anledning In2It-festivalens 10-årsjubileum har vi tatt en prat med museumsdirektør Eigunn Stav Sætre ved Nordmørsmusea. Samtalen kretser rundt samarbeid, kulturarv og dansens rolle – både i historien, i lokalsamfunnet og som en kilde til fellesskap og nærhet. Med åpne refleksjoner deler hun hvorfor festivalen har hatt betydning for museet, og hvordan dans kan bidra til å skape minner, inkludere flere stemmer og bygge broer mellom mennesker.

Intervju av Gøril Roesen

Hvorfor har samarbeidet med In2IT-festivalen vært viktig for Nordmørsmusea?

En ting er jo det at vi som museum ønsker å samarbeide med kunstaktører, og In2IT er jo en helt unik samarbeidspartner i vår region. Det er ingen andre som jobber på den måten som Tendai og dere har gjort. Sånn sett er det viktig for oss å samarbeide. Og så er det jo en profesjonell aktør. Vi jobber veldig mye med frivilligheten, det er jeg glad for, men vi jobber med å utvide partnerskapet innenfor det profesjonelle kunst-og kulturfeltet, og dans er jo en litt sånn, ikke en fremmed kunstform for museet, men vi jobber mer med det tradisjonelle dansefeltet. Og det her er jo teknisk sett noe helt annet. Det gjør at det er ekstra spennende å kunne få til et samarbeid der, og så tenker jeg at spesielt i de senere årene har jo tematikken knyttet til produksjonene vært knyttet opp mot kulturarv, minner, det kollektive minnet, ting som vi jobber veldig mye med som kunnskapsaktører. Så både faglig, og så må jeg innrømme at det også er veldig hyggelige folk som jobber i In2IT, og man skal ikke kimse av det, når man skal bruke mange timer på å samarbeide, og finne felles plattform så hjelper det at man greier å ha en god tone mellom seg også. Der man gir og tar, og er nysgjerrige på hverandre.

Du nevnte at dere jobber mest med tradisjonelle danseuttrykk, og dans i seg selv som en immateriell kulturarv, hvorfor er det viktig?

Vi har jo egentlig ikke jobbet så mye med dans i det hele tatt i Nordmørsmusea. Vi har jobbet for lite med det etter vår mening, så det er en av de tingene vi skal jobbe mer med. Og allerede nå ved årsskiftet så skal vi ha inn en helt ny utstilling i Temporærutstillingsrommet vårt, som dreier seg om tradisjonell dans blant annet. Men det er klart at dans som måte å uttrykke seg på har hele tiden vært en stor del av den Nordmørske kulturarven. Vi har Pols fra Todalen og vi har mange andre danseformer som har vært mer vanlig her, men som på en måte har, ikke glemt, men det har bare ikke vært plukka opp som en del av det vi skal satse på. Så tenker jeg at dans kanskje på en annen måte enn den tradisjonelle samlingen vi vanligvis jobber med, vi har en veldig maskulin samling, det vil si at gjenstander og ting som vi tar vare på opp gjennom tidene har vært preget av de som naturlig nok har samlet det inn, og veldig mange av de har vært menn. For meg er dans mer en både manns-og kvinnekultur, men kanskje ikke minst en kvinnekultur, og det er noe som vi ikke har jobbet nok med. Sånn sett tenker jeg at dans kommer til å representere noe nytt inn i samlingen vår, og så kommer det til å fange opp en mye større del av befolkningen vår. Fordi jeg tenker at det angår så mange flere.

Det var interessent det her med maskulin samling. For tilbake til det her med tradisjonsdans så tenker jeg at det ikke nødvendigvis ikke er maskulint, men mer en blanding..

Ja, det er en blanding. Og det er nok kanskje litt stereotypt å tenke, men jeg tror mange av kunstformene blir mer assosiert med det kvinnelige, kanskje med noen få unntak, men jeg tenker at både dans og sang, altså tradisjonell sang der vet vi at vi har mange kvinnelige kilder, og de tingene vi jobber med på immateriell kulturarv som er mer knyttet til menn er typ håndverk- bygge båter bygge hus, sette i stand osv. Mens det vi ser når vi jobber mye med den kvinnelige delen er typisk kunsthåndverk, dans og sang og den biten der. Det har også vært menn på den siden, men det er noe med det å balansere ut-hva er det egentlig vi har holdt på med opp gjennom tidene. Og ja, når jeg tenker at dans på en måte blir en re-start for vår del.

Så det er noe dere i museet skal satse mer på fra neste år?

Vi har allerede begynt å jobbe med det. Men spesielt fra årsskiftet av, da får vi jo inn den her vandreutstillingen som heter «Se bestemor vi danser». Vi skal også ha workshops knyttet til den. Nå er det jo tradisjonsdans i stor grad.

Jeg hopper litt tilbake i spørsmålene mine. På hvilken måte tror du In2IT som dansefestival bidrar til å skape engasjement og fellesskap i lokalsamfunnet?

Det er veldig artig å se da. Jeg får jo litt panikk når dere spør meg om jeg kan være med å danse, for det kan jeg jo, jeg kan jo å danse, men vet ikke, jeg har vokst opp i en selskapsdanstradisjon, jeg kan vals og tango og sånne ting. Og når jeg skal slippe meg løs så går ikke det så bra. Men jeg ser jo det, og det er veldig artig å følge med de små videosnuttene som kommer ut på sosiale medier der In2It har gjort et eller annet stunt og bare dratt med seg noen, men også på det jevne, dette med seniordans, det å jobbe med nye grupper-det tenker jeg er en utrolig viktig effekt da, spesielt faktisk på de eldre. Jeg tenker at barn er litt friere og flinkere til å slenge seg med, og dansen er fortsatt en..den er mer en del av oppveksten enn av alderdommen tenker jeg, og så har man kanskje stivnet til og glemt det litt når man blir eldre. Og det å kunne bruke dans der, det er med på å trigge muskelminnet og minnet til folk. Og vi jobber med dette selv, hva kan kulturarven bidra med for på en måte å holde hukommelsen til folk ved like da, og da er det jo alt i fra ting man har en tendens til å glemme, alt fra alvorlig demens til hele spekteret der. Jeg tenker at dans, både organisert og kanskje litt uventa er med på å sette i gang noe litt annet enn hva vi kanskje får til med andre kunstformer, f.eks visuell kunst. Du er ikke alltid like delaktig i det, nødvendigvis. Du kan være det, men dans er mer på tilbyderen om jeg kan si det. Den er med på å fysisk aktivere lokalsamfunnet.

Det var fint sagt. Du nevner dette med minner, og at dans kanskje var viktigere i oppveksten..hva tenker du om den eldre generasjonen som kanskje er 80 år i dag?

 De danset mer, jeg er jo bare 46, men jeg husker at vi danset på grendehuset, jeg bodde på landet da. Nå for tiden, du er kanskje ute på livet og danser litt, eller på diskotek eller hva enn det nå er, men jeg tenker at jeg vokste opp med foreldre som danset på kjøkkengulvet. Det var noe de lærte seg, det var helt opplagt det, det var sjekketrikset, det var en del av den sosiale omgangen de hadde var jo å danse, og da var det gjerne både pardans og i større grupper. Det har de vokst opp med, og i løpet av de generasjonene har vi glemt litt, vi holder ikke på med det lenger. Jeg tenker at hvis jeg hadde vokst opp med det så jevnlig som min foreldregenerasjon gjorde, så tenker jeg det hadde vært et savn, og det har jeg snakket mye med den generasjonen om. Jeg snakket med min far også, og han sa at det var liksom noe av det de gjorde hele livet. Da er det ikke bare et kunstuttrykk, men en måte å være sammen på, og det skulle jeg ønske at vi kanskje hadde litt mer av. Vi blir jo veldig sånn hver enkelt individualist i oss, også i forhold til familien vår. Å danse med ungene for eksempel, det er jo kjempeartig, men vi har liksom glemt det litt. Hvis man greier å ta igjen det i den generasjonen som er 70-80 pluss nå, da er jo ikke det noe nytt for dem. Det er bare at det ikke har vært vanlig i veldig mange år egentlig. Før var det mange flere treffpunkt der man møttes og danset, men nå ser de litt rart på deg hvis du holder på med det. Da må du være med på kurs eller oppvisning eller noe sånt, men det er jo ikke noen som møtes bare for å danse lenger.

Det er ikke det, så det er en del av den kommunikasjonen da som man kanskje har mistet gjennom dansen?

Mm, og det tror jeg henger sammen med at vi er mye mindre vant til å være borti hverandre..jeg tror kanskje i ytterste konsekvens at det har noe å gjøre med denne krenketilværelsen å gjøre og. Man skal være veldig forsiktig med, spesielt med barn det å ta på, være borti og ha fysisk kontakt, men jeg tror vi tar veldig mye bort fra hverandre. Og jeg tenker sånn som for eldre, noe av det de savner mest er -du mister kanskje partneren din, du msiter kanskje nær familie, det er ingen som tar på deg lenger, ingen som holder rundt deg, eller viser fysisk at de er interessert i hvem du er da. Og jeg tenker dans er en din måte å få det til på uten at det blir kleint, uten at det blir kunstig. Det er rett og slett en måte å være i fysisk kontakt med hverandre på, og det vet vi jo er viktig. Fysisk kontakt. Jeg tenker det er mye god helse i dans, på en helt annen måte enn mye annet, sang. Det er jo og fantastisk bra, men det er fortsatt bra i din egen kropp der du er, det er ikke i kontakt med andre. Dansen gir en mulighet til å være i fysisk kontakt med andre. Vi vet jo det at det hjelper å få en klem. Det er jo bare sånn, kroppskontakt. Det er jo bevist.

Nå fikk du meg til å undre, for det er veldig fint sagt, det her med at dansen kan få folk til å være naturlig sammen gjennom empati...vi har mistet litt den delen..nærhet har blitt unaturlig?

Veldig unaturlig for oss. Og vi vet jo det..jeg er jo en beryktet klemmer, og jeg vet jo det at mange ikke vil ha en klem, og at flere synes Covid var topp for da slapp de å være borti hverandre. Jeg tenker likevel det at..jeg ser jo at det gjør noe med de jeg kjenner når jeg gir de en klem, istedenfor bare et håndtrykk eller et hei på en måte. Vi har behov for å være sammen, vi er jo tross alt flokkdyr, vi fungerer bedre sammen. Dans er en fin måte å være sammen på uten at man trenger å snakke. Jeg tror at alt blir så kleint nå for tiden, vi må ikke være borti, og vi må ikke..enten så er du krenket eller så synes du det er ekkelt eller, og det kan ngodt nok være, og det har jeg all respekt for, men dans er tross alt en litt annen måte å være sammen på.

Kjempeinteressent. Du nevnte prosjektet «Se bestemor vi danser», kan du fortelle litt om det?

Jeg kan alt for lite om det. Men det er en utstilling som vi låner fra, og jeg må sjekke tittel, som er lokalisert i Trondheim. Og det er en vandreutstilling som er rundt om, nå tror jeg den er på folkemuseet, så den er rundt om i Norge. Så vil jo vi lage et formidlingsopplegg rundt det. Det her er jo en av de tingene vi har hatt lyst til å ha her lenge. «Se bestemor vi danser sammen» heter den, og det er en interaktiv danseforestilling for hele familien, og da går den gjennom sosialdansens historiske og geografiske tradisjoner, og etter hvert som den er fra museum til museum da så vil vi fylle på med informasjon. Det er en egen side som heter museet danser, den er laget for norsk senter for folkedans, det er både lyd og bilde på utstillinga. Det er veldig spennende, og det gleder vi oss veldig til, for vi blir jo med på å bygge opp i rundt vår lokale, regionale dansekultur inn i den utstillinga. Det er jo en annerledes utstilling, og det er veldig fint å begynne med tenker jeg når vi først produserer en ganske så «hardcore» hovedutstilling. At vi har en utstilling som er mye mer interaktiv, og der folk skal være med. Dette kunne vi snakket mye mer om etter hvert.

Absolutt det kan vi gjøre. Fremover da, hvilken rolle ønsker du at festivalen skal ha i byen?

Vet du, jeg husker så godt et av de første møtene jeg hadde med Tendai, der han viste meg en film av en forestilling som involverte blant annet noen lange trekjepper, og jeg husker jeg satt der sammen med blant annet samlingsforvalteren min, og vi så på hverandre, og så begynte vi neste å flire litt, og så sa vi: dette har vi så godt av-møte noe som er så fremmed for oss, og som likevel er så tydelig påknyttet til det vi driver med.Vi prøver hele tiden å utfordre oss selv på å jobbe med med samtidssamling, det er jo en ting. Jeg tenker det at In2IT er en sånn trigger for oss også i det å bevege oss over i dagen i dag, men så synes jeg jo at det er veldig mange tema som blir tatt opp i festivalen som jeg synes er interessent. Vi snakker om mangfold, ikke sant. Nå er vi på andregenerasjons mangfoldsseminar, og jeg tenker det at festivalen mer enn andre, på grunn av profilen på et vis, kan være mer, kan stille mer de vanskelige spørsmålene. Og det er noe vi jobber med som museet, det å ikke bare fortelle den snille, hyggelige historien, men fortelle den vanskelige historien også.

Hvorfor er det viktig?

Det er ingen andre som gjør det. Vi vil alltid dras mot det å fortelle om det som er hyggelig og lite konfliktfylt, og kanskje mer sånn enkelt å dele. Jeg tenker vi har en plikt til å formidle, både som kunstaktører og som kunnskapsaktører som vi er. Det er jo det som har vært vanskelig, og også å greie å tolke det på et vis. Å gjøre det forståelig, slik at det ikke blir fullt så vanskelig heller. Fordi historien har en tendens til å gjenta seg. Hvis ikke vi tar det ansvaret så, så er det veldig fort at ting da blir skubba under et teppe. Så ligger det der kanskje og ulmer, eller blir glemt. Det er jo kanskje det værste da. Jeg tenker det å peke på ting som er utfordrende skal vi ikke være så redd for. Og litt tilbake til den her krenkekulturen som egentlig har vært gjennomsyra av samfunnet vårt på en rar måte egentlig, spesielt kanskje de siste ti årene. Det å ikke være redd for å tråkke folk på tærne. Jeg tenker at når man jobber med dans, så har man mulighet til bokstavelig talt å gjøre faktisk det, og komme unna med det. Man stiller jo spøsmål rundt det, det er jo ikke slik at man kommer med en opplest sannhet, det gjør ikke vi heller. Men at man hele tiden har den her...jeg tror når man jobber med kunst, er det enklere å gå tilbake å si- ok, det skjønte vi ble feil, nå vet vi mer, nå kan vi gjøre dette videre, nå kan vi utvikle det. Det er akkurat samme måten vi jobber på med kunnskapsutviklinga vår, jeg tenker at det er en parallell i det-den kunstneriske og den kunnskapsmessige utviklinga. Vi gjør så godt med det vi kan, akkurat der og da, så lærer vi noe nytt, så blir det enda bedre neste gang og sånn holder vi på. Det er jo det som er utviklinga tenker jeg. Samfunnsmessig og tenker jeg festivalen har et stort potensial til å løfte opp ting. Så er det en ung satsing fortsatt. I Kristiansund og på Nordmøre har vi mange godt etablerte og institusjoner, og vi trenger noen som kommer inn med et nytt perspektiv og åpner døren og lurer på hva vi styrer med på en måte. Jeg tenker at den har et voldsomt potensial der da, men man kan ikke gape over alt på en gang, og det er en liten organisasjon, og det er viktig å alliere seg med noen som vil da tenker jeg.

Fint. Jeg håper vi finner flere samarbeidsdspunkter. Helt til slutt, nå nærmer vi oss slutten på intervjuet, jeg dveler litt ved det du sa med at kunst har en viktig oppgave i det å ta opp de vanskelige spørsmålene. På hvilken måte kan kunst åpne horisonten på en mindre konfliktfylt måte, enn gjennom f.eks. en debatt?

Jeg tror det er nettopp det som er forskjellen. Er du i en debatt eller i en samtale, er det veldig fort at det blir påstand mot påstand, at det er noen som har noe de skal bevise eller diskutere seg ut ifra da. Mens med kunstfeltet- du kan jo også der påstå noe, men du gjør det på en slik måte at publikum kan velge hvordan de mottar, eller tolker det. Det er tolkningen som utgjør hele forskjellen da. Man kan velge å ta alt helt bokstavelig, men det er noe med det at først ordet har blitt sagt, så er de ganske absolutt. Mens dans er en annen måte å uttrykke seg på, der det er rom for tolkning. Så selv om tematikken kan være lik, så er det opptil den som står på andre siden egentlig- å legge betydning i dansen som språk. Men jeg tror likevel at det kan være vel så hardt å oppleve dans som et uttrykk for en vanskelig fortelling. Kanskje nesten verre, fordi at det blir så annerledes følelsesmessig. Om det er bare ord kan du velge å zoome ut, men sitter man og ser og opplever en forestilling, da er du med i det på en måte. Vi har jobbet mye med en del vanskelige historier, blant annet gjennom arbeidet vårt med Tater-kulturen er jo noe vi har vært innom tidligere sant. Og helt bokstavelig der så vil jo dans være en viktig del av det vi skal jobbe med, for det var noe av det de ikke fikk holde på med lenger. En ting er liksom den kunnskapsutviklinga vi gjør med arkivene, foto, gjenstander og harde fakta, men den immaterielle kulturarven-med Tater og Romani -kulturen er noe av det vi må lete tilbake til, prøve å gjenoppdage. Hvordan danset de, hvordan sang de? De fikk ikke uttrykke seg, det står helt klart at de ikke skal uttrykke sin egenart gjennom kulturen de er vant til å utøve, og at den skal legges igjen ved døra. Dette står nedskrevet, så dette er ikke noe vi trenger å lure på om skjedde eller ikke. Men det som er spesielt for vår del som kunnskapsinstitusjon er at vi sitter her nå og mangler den kulturarven. Så det å gjenoppdage det der, og komme i kontakt med et folkeslag som er fantastisk kunstnerisk begavet rett og slett, det er et kjempetap for oss som samfunn. Det å jobbe med dette fremover er vanskelig, det er jo ikke en lett historie på noe sett og vis, men det kan gjøres lettere ved å gjenoppdage kunstuttrykket og det som var hele kulturarven deres. Så jeg tenker dans er et annet språk som kanskje gjør det mindre farlig å ta opp de vanskelige tingene, samtidig som man skjønner at det er et alvor bak det.

Vi takker Eigunn Stav Sætre for et engasjerende og varmt intervju i anledning jubileet. Hennes perspektiver minner oss om hvor viktig det er å løfte fram dans som en del av vår kulturarv – ikke bare som kunstform, men som en måte å være sammen på. In2It-festivalen har i ti år vært med på å skape slike møteplasser, og vi gleder oss til å se hva de neste ti årene vil bringe.

Museumsdirektør Eigunn Stav Sætre