Sosialdansens storhetstid
- DANSEKRAFT
- Dec 19, 2025
- 20 min read
Denne artikkelen utforsker dansens rike kulturhistorie i Kristiansund – fra 1700-tallets selskapsdanser, via revy, aftenunderholdning og swing, til moderne tid. Gjennom arkivmateriale, anekdoter og historiske glimt får vi et unikt innblikk i hvordan dans har formet byens identitet.
Av Odd Williamsen og Gøril Roesen
Dans kan betraktes på flere nivåer, både som sosialt fenomen, og som del av samfunnets immaterielle kulturarv. Dans er derfor ikke bare en kunstform, men et uttrykk som reflekterer de sosiale interaksjonene og ritualene i et fellesskap. Den folkelige dansens historie viser den samme sammenhengen mellom kulturytring og samfunnsstruktur. Den gang den sosiale realitet var storfamilie, slekt og lokalsamfunn, danset folk ringdanser. Med den borgerlige verden oppstår både kjernefamilien og pardansen. Og parallelt med samfunnets atomisering oppløses de danseskole-tillærte valse- og tangotrinn i parvis forskjellig dans. Med oppløsningstendensene i selve familiestrukturen begynner de dansende å bevege seg individuelt i forhold til hverandre. «Hvem skulde tro, at man på klipper midt i det vilde hav skulde finde componister og artister der på forskjellige instrumenter kunde udføre compositioner?» (Begeistret hybelvert Thulstrup i Christiania til Jens Kaasbøl 1807). “Den mosjon, herre, vi har av en natts dans, er så sunn, som å få et helt apotek i maven,” skrev Ludvig Holberg - med aner fra Smøla.
I Kristiansund har dansen gjennom generasjoner spilt en fremtredende rolle, både som formidlingsform og som en sentral del av byens unike kulturelle identitet. Fra 1766 hadde byen ansatt organist, som også spilte til selskap og fest. Karoline som vasket i kirka, danset gjerne mens organisten øvde. Tidlig internasjonal handel og eksport av klippfisk, trelast og sild skapte økonomisk og kulturell velstand. 1700-tallet var en kulturoptimismens tid med store fremsteg i naturvitenskap og troen på menneskets evner og åndsliv. Britisk kultur hadde en sterk innflytelse i Europa på denne tiden, og de regelmessige anløp av skip til Kristiansund brakte med seg både europeiske varer og vaner, noe som ga storkjøpmennene tilgang til musikkinstrumenter, litteratur, mote og dans. Det var derfor ingen tilfeldighet at byens første musikkdramatiske forestilling ble holdt allerede i 1805, i en tid da dans ikke bare var underholdning, men også symbol på dannelse og etikette. Kultur- og underholdningstilbudet har alltid vært stort i Kristiansund. I opera, markeder og aftenunderholdning har scenedans hatt sin naturlige plass. Gjennom tidene har dans vært en integrert del av byens sosiale liv, der den skapte en arena for både fellesskap og individuell utfoldelse. Ved å utforske dansens utvikling og betydning i Kristiansund, kan vi se hvordan dansen reflekterer samfunnets normer, ritualer og sosiale samhandlinger, samtidig som den speiler og formes av større strukturelle og kulturelle endringer.
Lokale dansehelter
I 1843 var den danske teaterdirektøren Johan Conrad Huusher (1797-1869) medlem i Kristiansund Klubselskap de to månedene han holdt dansekurs i byen. I Nordmørsmusea sitt arkiv fins ei lita notesamling etter kjøpmann John Allan (1801-1884). Her er skotske folkedanser utsatt for piano merket “ Mr. Allans favorite”. Den første Werring i Kristiansund var Nordmøres musikkglade distriktslege 1846-77: Martin Tuxen Werring, bundtmakersønn født i Kristiania 1814, død 1894. Gata bak Allanengen skole er oppkalt etter ham. Bolig og legekontor var i Hauggata 12. Han var formann i styret for Brennvinssamlaget (fordelte overskuddet), satt i bystyre og formannskap. I 1880-åra komponerte han en del dansemusikk, bl.a. et stykke til hver av sine 17 døtre og svigerdøtre. Han spilte gjerne når han var på sykebesøk, og fikk utgitt mange dansemelodier på Carl Warmuths forlag i Christiania: Sophie-vals, Hilda-galopp og Caroline-polkett (med tydelig sitat fra Offenbachs operette ”Pariserliv” (1866), fins i komplett orkesterarrangement av Edvard Bræin i Kristiansund Symfoniorkesters arkiv. Distriktslegens sønnesønn Sigurd giftet seg i 1913 med Lilly Germaine Amelie Marie Henriette Geneviéve Aubert fra Marseille. Hun ble en krumtapp i byens underholdningsmusikk, som revymusikkarrangør, repetitør, musiker og danseinstruktør. I årene 1830-1880 hadde Kristiansund besøk av mange baskiske sjøfolk. De likte å holde katolske prosesjoner i bygatene, og brakte nok med seg både gitarer og kastanjetter! Vinteren 1870 var det levende musikk til dans og souper på Møllerops hotell (der Grand hotell er nå).
Den første Bræin i byen
Christian Bræin (1837- 1912) var født på Gustumhaugen i Fåberg ved Lillehammer, kom til Kristiansund som organist i 1876 og stod i stillingen til sin død. Han var også dirigent, komponist og fiolinist, og musiker på heltid i hele sin levetid. Mange gammeldanser er bevart etter ham fra 1850-åra. Han var en populær dansemusiker i hjembyen Lillehammer. I 1860 besøkte Ola Sjurson Mosafinn (1828-1912) fra Voss Lillehammer. Han var en av landets mest betydelige hardingfelespillere på 1800-tallet. "Medan Mosafinn stana på Litlehamar, fekk han vite at der i nærleiken budde to dugande spelemenner, som heite Kristian Bræin og Ola Vidneshaugen. Og dit for Mosafinn og vilde vitja deim. Saman med desse tvo karane vart han so varande i fleire døger, lærde slaattar av deim, og betala med same slags vare. "Baade Bræin og Vidneshaugen spela flatfela og var sers dugande paa sin maate, sa Mosafinn. Dei var ogsaa glupe i notespel. Og det vesle han kunde fyrr av musikkskrift, fekk han no godt høve til at friska uppatt, og lærde dertil ymse knep, som han ikkje hadde kjent fyrr. " (Bjørndal 1922). Gode danseslåtter var spillemennenes kapital. De voktet vel på det mest populære stoffet, som gjorde at kundene foretrakk dem framfor konkurrerende musikere. Bræin byttet altså slåtter med Mosafinn, og som organist fortsatte han å komponere danser som han sendte noter til i posten hjem til stefaren Ole på Fåberg. Ole brukte dem i "Bræinmusikken". Christian hadde svært lett for dette, og bare mangel på tid gjorde at han ikke skrev ned mange flere. Han komponerte gjerne når han var forkjølet og ikke kunne gå ut! - "Maaske jeg finder 1 Dands eller 2 før Jul," skrev han i et brev 8. desember et år.
Historisk kontekst
Dansens tidlige tilstedeværelse i Kristiansund ble styrket gjennom byens posisjon som en viktig handelsby på 1700-tallet, hvor økonomisk velstand fra klippfiskeksporten muliggjorde tilgang til europeisk kultur. Gjennomstrømming av stadig nye kulturuttrykk hørte med; Kristiansunderne var stadig på handelsreiser og utenlandske oppkjøpere var ofte på besøk, gjennom århundrene. Dette dannet et fundament for dansens rolle som et symbol på dannelse og kulturell tilhørighet blant overklassen - men også blant sjøfolk: vi har flere beretninger om at gutter fra Kristiansund spilte i orkester i Russland og England. Den britiske innflytelsen, kombinert med hyppig kontakt med skipsfart, bidro til en kulturell åpenhet og dannelseskultur hvor dans fungerte som et uttrykk for status og etikette.
Den første prima ballerina
Maria Christina Sophia Ehrnström Strömberg (1777-1853), ballettdanser utdannet i fransk tradisjon ved Gustav 3.s hoff: Ikke Kristiansunder, men hun som ga balletten her en pangstart! Hun kom først til Trondhjem med sin mann Johan Peter Strömberg i 1803. De begynte med danseundervisning; teater og sang kom seinere. Fra 1804 ble de engasjert av Jens Kaasbøl i Kristiansund i et par år. Vi hadde altså en ballett-instruktør av internasjonalt format her i byen, i årene fram mot det store krakket som kom med Napoleonskrigene. Da Gustav 3. ble konge i Sverige 1771 ble Drottningholm slottsteater skueplass for en rekke sceniske evenementer med kongen og hoffet som sentrum. Den Kungliga Teatern, grunnlagt 1773, fikk et eget ballettkompani med franskmannen Louis Gallodier som ballettmester. Han kom fra operaen i Paris og la vekt på flotte kostymer. Gallodier hadde gått i lære hos den franske ballettreformatoren og koreografen Jean Georges Noverre, kjent for det litterære verket Lettres sur la Danse et sur Ballets (1760), som omhandler nettopp scenisk dans; performance. Maria var danser på slottsteateret. Her var også dansk balletts stamfar August Bournonville, som introduserte ballett med handling i Sverige.
Personene som dro operaen i gang her i byen med forestillinger fra januar 1805, var den unge danske læreren Jens Christian Purup, klippfisk-kjøpmannen Jens Kaasbøl og det teaterfaglig profesjonelle ekteparet Strömberg, sammen med multi-instrumentalisten Jacob H. Lassen. Kapitalen og visjonen stod Jens Kaasbøl (1762-1811) for. Han var storkjøpmann med tette forbindelser til Trondhjem, Christiania og København, og den fremste eksponent for byens høyt utviklede handelskultur; bereist, velstående og kunstinteressert. Han var selv en meget dyktig fiolinist. Kompetansen hadde Maria og Johan Strömberg. Johan fikk i juni 1895 40 riksdaler i lønn fra Kaasbøl; det tilsvarer halve organistens kontant-årslønn i en jafs. Da de etablerte seg som danselærere i juli 1805 i Christiania annonserte de "Undervisning i alle Slags nu brugelige Danse som Menuet, Contredanse, Engelske Danse, la nouvelle Allemande, Valsen, Skotske Danse eller de saakalte Feiere med de moderne pas de glissade en variation og pas balloté". Strömberg gjorde seg bemerket som uryddig i pengesaker, men rakk å sette opp åtte komedier i Kristiansund. I en annonse lanserer de dette motto for sitt virke: "At opfordre alt det som staar i min magt til mine elevers fortgang og dannelse er min pligt; men at vinde bifald utgjør min ære." Maria Christina Sophia Strömberg var født Ehrnström 1777, og døde av kolera 17. september 1853 i Kristiania. Hennes mest ambisiøse elev i Kristiansund var 14-åringen Anna Brun Kaasbøl. Hun tok to år seinere undervisning i ballett, fiolin- og klaverspill, ved siden av engelsk, fransk, tegning og brodering i hovedstaden. I 1807 rapporteres det om ”harleqviniader”, altså karneval. I disse årene rundt år 1800 var det aktiv musikkundervisning i byen, ved organist Lassen og andre musikklærere. Det var konkurranse mellom kjøpmennene om å ha de vakreste og mest velutstyrte (med bibliotek, kopperstikk, musikkinstrumenter etc.) hjem og landsteder, familiegravsteder og selskaper. Mange var følgelig misunnelige på Kaasbøls privatteater og begavede datter (som for øvrig ble ballett- og musikk-”student” i København og døde tidlig, i 1822).
I Kristiansund var de i gang med musikkteater 4 måneder før første opera i hovedstaden. Kaasbøl var byens største reder med 4 skip i utenriksfart (sild, fisk, kornimport), tidvis i kamp med nordafrikanske pirater.
På Kong Christian VIIs fødselsdag 29. januar 1805 inviterte Kaasbøl til en fire timers musikkdramatisk forestilling i sitt hjem, den seinere Knudtzongården, som lå der Coop og ARK er i Alti Storkaia Brygge i dag. Det var ballett, teater, sang og aftensmat. Det var 80 sitteplasser i den nyinnredede salen. I Adresseavisen for 12.2.1805 skriver Purup at den første forestillingen var sammensatt av to komedier: ”De snurrige fettere” og ”Den unge indianerinde”, prolog, 9 kanonskudd, ballett ved åtte roseprydete piker og pas de deux av Strömberg og frøken Anna Brun Kaasbøl, samt solo av begge. Balletten må ha vært ledsaget av musikk, og det var antakelig også mellomaktsmusikk og sang i komediene. Billettprisen var 32 skilling, til inntekt for et planlagt ”arbeidshus” for fattige. For 32 skilling kunne man også få 1 kg smør, 2 kg ost eller ei øks.
Anna Brun Kaasbøls danske svigerfar i Kristiania, Enevold de Falsen, var både librettist og regissør på «De snurrige Fettere» som ble spilt her i Kristiansund 1805. Denne og «Dradokka» var de første operaer skrevet og framført av «nordmenn» i Norge, dog til tysk-dansk musikk. Falsen druknet seg i Bjørvika! Anna Kaasbøl ble altså gift med en av Falsens sønner: Valentin, ikke Christian Magnus, som skrev utkastet til Grunnloven. Det var nemlig ikke fint nok for Kaasbøl å gifte henne bort til N H Knudtzon II, som ennå mest ble oppfattet som en fiolinist. Seinere skulle han bli storkjøpmann, politiker og overta Kaasbøls flotte hus. Jens Kaasbøls niese Kristina Brun Kaasbøl Tordenskjold (1753-1832) endte opp som fattig enke for andre gang, og måtte da livnære seg med å sy hatter. For kostymesøm, det kunne byens fine damer.
Alle slags nu brugelige Danse
Gode danseferdigheter var et symbol på status og dannelse, og utgjorde samtidig et distinkt skille mellom samfunnsklassene. Danseundervisning bidro derfor til læren om korrekt kroppsholdning og etikette, en tradisjon som ble adaptert fra europeisk sosietskultur. Dette finner vi fortsatt spor av i danseskole-institusjonen, som fantes i Kristiansund opp til vår tid. Mødrene så gjerne på dette som minst like viktig som konfirmasjon.
I perioden mellom 1860-80 opplevde Kristiansund på ny en gylden tid som resultat av klippfiskeksport, og datidens overklasse i Kristiansund, også kalt klippfiskadelen, var godt internasjonalt orientert, både innenfor stil, mote og musikk (Williamsen 2012). Konsul Nicolay Heinrich Knudtzon III (1816-1895), arrangerte overdådige selskaper med små skuespill, musikkinnslag hvor det ble danset menuett og polonese.
Dans var viktig for dannelsen, men gode danseferdigheter hadde også funksjon utover de sosiale rammene, forteller dansekunstner Elisabeth Svartstad som har skrevet doktorgrad om “dans som sosial dannelse”. Danseundervisning ble fremhevet som god trening for militær eksersis, og i militærarkivets bøker står det blant annet at dansen bidrar til å “ forbedre det raae og rustique i vore unge Lægemer” (Svartstad i forskning.no). Dette vitner om dansens status som viktig fysisk aktivitet for opprettholdelse av styrke, presisjon og koordinasjon. I en bredere kontekst var dansen en viktig del av samfunnets utdanning og sosiokulturelle liv. På 1800-tallet ble dansens formspråk i Kristiansund en manifestasjon av sosiale skiller, hvor klippfiskadelen omfavnet europeiske danser som et uttrykk for kulturell kapital. Dans ble en arena for statusmarkering og fremhevelse av overklassens normer, hvor evnen til å utføre teknisk avanserte danser som menuett og polonese understreket individets dannelse og sosiale posisjon.
Aftenunderholdning
Fra slutten av 1800-tallet til begynnelsen av 1900-tallet ble aftenunderholdning en sentral del av det kulturelle landskapet i Kristiansund. Disse arrangementene inkluderte sketsjer, amatørteater og dans, og fungerte som en sosial arena for fellesskap og underholdning. Før Festiviteten stod ferdig i 1914, var det hovedsakelig tre samlings-og festlokaler i Kristiansund; Mølleropsalen, Arbeiderforeningen og Arbeidersamfunnet – sistnevnte, på folkemunne kalt "Samfunnet," var særlig viktig for arbeiderklassens tilstelninger og revyer (Borøchstein, 2014).
Aftenunderholdningen foregikk gjerne over tre dager, fra fredag til søndag, og var en blanding av marked, revy, tivoli og basar. På scenen ble det fremført sketsjer, viser, amatørskuespill og dans, deriblant Boston Vals, Tango og One Step-Fishwalk (Borøchstein, 2014:27). Revyenes innslag skulle inneholde humor og satire, gjerne med lokalpolitisk brodd som speilet samtidens lokalmiljø og kultur.
Forestillinger med revyinnslag forekom i starten uten noen klubb eller forening som arrangør, men etterhvert ble idrettslag som turnforeningen, KFK og ikke minst Idrettslaget Braatt aktive på underholdningssiden. Sistnevnte ble særlig populær med sin Braattrevy, og i revyen Høstkveld ved Vanndamman (1925), bestod programmet blant annet av: “spænende brytekampe, cabaretsanger, stjerneballett og slutgalopp” (Borøchstein, 2014:96). Det fascinerende med denne perioden var blandingen av idrett, konsert og tivoli i skjønn forening, spesielt fordi disse aktivitetene ikke er vanlig å kombinere på samme scene i moderne tid.
De åpne og folkelige rammene rundt aftenunderholdningen brakte sammen ulike sosiale grupper og bidro kanskje til å utjevne klasseforskjeller gjennom felles opplevelser.
Kvinnelige scenepionerer
I tillegg til revy var teatervirksomheten i byen stor, og en av pionerene innen teaterinstruksjon var Kitty Williamsen (1864-1912), som instruerte skuespill i Arbeidersamfunnet. Hun var en sentral skikkelse både i kulturlivet og som politisk aktivist, og gjennom hennes arbeid fikk arbeiderklassen i Kristiansund tilgang til kulturelle aktiviteter som dans og revy. Williamsen var selv med på å framføre utvalgte scener fra Verdis opera Trubaduren i Mølleropsalen i 1896. Denne spirende kulturelle scenen i Kristiansund la også grunnlaget for at andre kunstneriske talenter skulle vokse frem. I 1923, under Kristiansund Symfoniorkesters marked i Festiviteten, debuterte seks år gamle Vera Zorina med et improvisert ballettinnslag til tonene fra orkesteret. Zorina, født i Berlin, men vokste opp i Kristiansund og på Gyl, skulle vise seg å bli en internasjonal ballettstjerne. Som fjortenåring hadde hun sin profesjonelle ballettdebut i Berlin i Offenbachs operette Hoffmanns eventyr i 1931. Zorina markerte seg som en modig kunstner. Da nazistene krevde at unge kvinner skulle flette håret og unngå sminke, trosset hun dette og bar et norsk flagg på kjolen som en stille protest. Hun ble kalt “dansens Greta Garbo”, og spilte i en rekke Hollywood-filmer. Produksjonen Goldwyn Follies (1938) markerte Zorinas debut på filmlerretet i Hollywood. Overgangen fra stumfilm til lydfilm, endret hvordan film ble persipert, og Technicolor film skapte en ny visuell dimensjon og virkelighetseffekt. Økonomisk nedgangstid i perioden 1937-1938 la press på filmindustrien, og produsentene måtte finne nye måter å gjenvinne sin relasjon til publikum på Goldwyn Follies presenterte ballett og opera for første gang i Hollywood.
Zorina i "Water Nymph Ballet", 1938 Goldwyn Follies, 1938, fimplakat.
Sosialdans: En Festlig Ramme om En Festlig Begivenhet
På 1920- og 1930-tallet ble Grand Hotel sentrum for danseundervisning i Kristiansund, ledet av fru Dagmar Bishof (Husby, 1996). Dette var også en tid preget av klasseskiller, og ikke alle hadde råd til å delta i danseundervisning. Dansen var likevel en stor del av det felles underholdningstilbudet, og både Festiviteten og Arbeidersamfunnet samlet folk om markeder, tivoli, karneval, mannekengoppvisninger og aftenunderholdning, og gjorde dans til en mer åpen sosial aktivitet. Det ble blant annet danset songdans (leikarring) og gamle norske turdanser, hvor førstnevnte vanligvis danses i en sirkel der alle synger sammen og følger bestemte trinn, som varierer gjennom sangen. I refrenget endres trinnene, og danserne kan dele seg i par og bruke elementer fra ulike norske folkedanser (Bakka, 2024). Mens folkedansens uttrykk og form ble akkompagnert av bestemt musikk og tradisjoner, var de samtidig influert av selskapsdansen, skriver Jonassen (2001), og utdyper at de fleste bygdedansene våre startet som selskapsdanser og motedanser, men etter at de forlot byenes ballsaler og ble en del av bygdekulturen, utviklet de seg i tråd med bygdetradisjoner og ble en del av vårt folkedanserepertoar (2001:185).
Det var tett forbindelse mellom dansefester og bryteoppvisninger: “ Alt mens Bræin og kompani gjorde et ærlig forsøk på å blåse taket av Festiviteten. (...) Mine nye medbrytere fra Braatt løftet meg på gullstol, mens Bræin og gjengen gikk amok med instrumentene.» (Arild Stavrum skildrer Edvard Bræins 12-mannsorkester på NM i bryting 1936, i romanen Siste mann på rygg, 2023.)
På 1930-tallet introduserte swingmusikken en ny form for sosial dans som utfordret de etablerte normene for dans. Swingens uformelle stil, representert av danser som Jitterburg, endret måten folk danset sammen på og tillot individuell utfoldelse ved at man ikke lenger behøvde fast partnerkontakt, noe som avspeilte samtidens kulturelle strømninger for frigjøring og selvuttrykk. Dette ga unge en mulighet til å utforske en mindre formell og mer dynamisk måte å uttrykke seg på, og dansen ble dermed en arena for både sosial interaksjon og kulturelt opprør (Jonassen, 2001). Endringer i dansens formspråk viste seg også i den moderne dansen, hvis uttrykk opponerte mot romantikkens estetiske idealer og vertikale linjer i ballet. I mellomkrigstiden kom fridansen til Norge, en stil som tok med seg radikale impulser fra den moderne dansen i Europa (Jonassen ,2001). I denne perioden blomstret underholdningsteatrene, mens dansekunstnere i Norge opplevde dårlige kår for å livnære seg av dansen og utvikle egne prosjekter. Det å gi undervisning var derfor den eneste måten å overleve økonomisk på, og flere danseinstruktører måtte drive med omreisende kursvirksomhet. Én av disse var Mossa Fosse (med etterfølger Kleveland i Folkets Hus) som holdt jevnlige kurs i selskapsdans i Festiviten, hvor hvert kurs ble avsluttet med ball. I et intervju beskriver Sissel Engvig hvordan dansen ble en viktig del av hverdagslivet for mange Kristiansundere:
“Mine foreldre likte å danse. Jeg var vokst opp med at min mor pyntet seg og var fin, med høyhælte sko når hun skulle ut å danse. Det var noe man gjorde i glede, og så hadde man et antrekk. (…) Det som var så interessant det var at det var gutter og jenter som gikk på danseskolen, (…) sånn at der hadde vi et samspill som gjorde at vi ble kjent med andre i en sammenheng som ikke var hverdagslig.”
Adam går alene hjem. Slik er livets danseskole. Én får fire, én får fem, en får en og en får ingen.” skrev Arnulf Øverland, født i Kristiansund. “Når lyset fra stjerner som sluknet for omtrent åtte millioner år siden ennå ikke hadde nått fram til oss, måtte vel jeg kunne bruke noen uker på å komme meg til danseskolen,” skrev Lars Saabye Christensen.
Dans ble et sosialt lim som bandt mennesker sammen og styrket fellesskapsfølelsen. Engvig beskriver videre om filmens påvirkning i ungdomstida:
“Rock Around The Clock” var en av de første storfilmene med dans i (...) Etter vi hadde vært på filmen danset vi i gatene, vi var så oppglødde, det var noe nytt (...) Musikken gikk som en farsott over hele verden (...) Mange hadde ikke gått på danseskole, vi venninner lærte mye av hverandre”
Beretningen illustrerer hvordan dansens sosiale aspekter skapte en arena for både fellesskap og individuelle møter, og hvordan dansen kunne fungere som en ramme rundt viktige sosiale relasjoner og milepæler. Etter andre verdenskrig ble dans en fast del av det lokale kulturlivet, og hadde en naturlig plass på samfunnshus som Gripsalen, Folkets Hus og Festiviteten. Folk kledde seg i sitt fineste antrekk, spiste middag og gikk på dans. Dansen var en ramme om sosiale begivenheter og hadde en selvsagt plass i det lokale kulturlivet, hvor den ble verdsatt både som underholdning og som en del av byens fellesskapsfølelse. Byhistoriker Egil Husby bar alltid med seg danseskoene når han skulle ut i helgene.
I kontrast til dagens mer institusjonaliserte danseformer, hvor dans ofte læres på skoler og gjennom kurs, var dans tidligere en del av den sosiale kulturen. Det var en aktivitet der mennesker kom sammen for å dele opplevelser, uttrykke følelser og bygge relasjoner. Den hadde kanskje en egenverdi som del av en større kulturell tradisjon – et levende uttrykk for byens fellesskap og kulturelle arv. Etter danseskolenes tid overtok på mange måter labbdans på ungdomsskolene, og framhalds- og realskolen før det. Kristiansund hadde også mange talentkonkurranser på 1960- og 70-tallet.
Fra Sosialdans til Institusjonalisering
Etterkrigstidens samfunn var preget av sterk sosial interaksjon gjennom fysiske møteplasser som dansesaler og samfunnshus. I takt med moderniseringen, hvor nye teknologier som TV og radio gjorde sitt inntog, ble behovet for fysiske møteplasser redusert. Dette førte kanskje til at dansens funksjon som sosial arena for fellesskap og kontakt mellom mennesker gradvis avtok. Samtidig førte profesjonaliseringen av dans til at den ble en mer spesialisert aktivitet, med vekt på teknisk ferdighet og kunstnerisk uttrykk. Der dans tidligere var en folkelig aktivitet, tilgjengelig for alle som ønsket å delta, har den nå i stor grad blitt flyttet inn i lukkede rom, som dansestudio og skoler, der opplæring og undervisning står i fokus. Dette har ført til at dans, i mange tilfeller, har mistet sin tidligere rolle som et naturlig element i hverdagslivet.
Dansens plass i fremtiden
Til tross for denne utviklingen, er dans fremdeles et viktig kulturelt uttrykksmiddel. Selv om den har blitt mer institusjonalisert, lever den videre som en form for kulturell og sosial arv, enten det er i form av profesjonelle forestillinger eller gjennom nye uttrykksformer. Spørsmålet fremover er om dans kan gjenvinne noe av sin tidligere status som et sosialt fenomen, eller om den vil fortsette å utvikle seg som en spesialisert aktivitet innenfor rammene av kulturinstitusjoner. Dansens historie i Kristiansund gir oss et innblikk i hvordan samfunnsendringer påvirker kulturelle uttrykk. Gjennom tidene har dansen gått fra å være en del av hverdagslivets sosiale lim til en kunstform som krever opplæring og ferdighet. Ved å betrakte dansens rolle både som sosial og kulturell aktør, kan vi bedre forstå hvordan samfunnet former – og formes av – sine tradisjoner. Kanskje fremtidens dans i Kristiansund finner en balanse mellom fellesskap og profesjonalitet, slik at den kan fortsette å binde mennesker sammen gjennom både bevegelser og minner.
Fra Nordmøre museums arkiv, transkribert av Helge Karlsvik.
Dansefest på Miln-kaia i mars 1928:
Utdrag fra lagsavisa GOMA BUDSTIKKE 1928
«Stor danseaften på friluftspalasset Milnbryggen»
En stor og festlig danseaften var i anledning dampskipet «Admirals» grunnstøtning arrangsjert på Milnbryggen lørdag 3dje dennes.
Arrangsjørene d’herrer Ødegård og Klokseth, hadde ordnet alt på beste måte med trekkspillmusikk og diverse andre greier som tilhører en festlig tilstelning.
De hadde leiet en trekkspillvirtous fra DS «Ula» og ordinert en del drikkendes varer fra Trondhjem, som kom med flyvemaskin lørdag aften kl. 24. Arrangementet var i sin helhet et mesterverk som bare fantasifulle og forresten alle slags fulle folk kan finne på. Det var et meget utsøkt selskap som denne begivenhetsrike aften var samlet til fest og morro.
Jeg kan blant de mest fremstående personer nevne vår Redaksjonssekretær Hansen, som spesielt var innbudt til å overvære festen, da det vistnok hadde betydning for hans karriære i Budstikken. Som de vet, er vår red.sekretær nokså, ja kanskje meget sid, på det som man kaller våte varer, og da det denne aften var likesom ham som var hedersgjest, var det ikke til å undres på at han titt og ofte besøkte utskjenkeren. Hans bror Kristian var også tilstede ved denne anledning, og var rørende å se hvordan de bestandig hang sammen. Det er så rart når man ikke har sett hverandre på en stunn. Det blir likesom hyggeligere å se hverandre og få prate et par venskapelige ord sammen. At få se og høre hverandre efter et lengre fravær fra hjemmet, er mye deiligere enn å få seg en halvtimes takomkring av sin kjæreste efter mange års forløp. Det er i alle fald min mening. Men nok om det.. Efter min oppriktige mening er brødrene Hansen de beste mennesker jeg kjenner, men det er visst også mange som har motsatte meninger.
Men tilbake til flirten og dansen. Den red- sekretær Hansen det er gutten som kan kurtisere damene – især når han er passelig bedugget. Da er han den rene hjerteknuser, eller hjertebedårer, om jeg kan kalle det så. De skulde ha sett og hørt han den lørdagskvelden nede på Milnbryggen. Jeg tør trygt si det at damerne rendte av seg skosålene bare for å få et glimt av hans smilende åsyn. Og herrene! Ja, de har sikkert samlet seg i store flokker for å gjøre det av med ham.- Jeg hørte noen få ord i et av hans lyse øyeblikke, da han stod å snakket med Frk. Johansen. Han snakket om noen av sin talrike kjærlighetssener i sin ungdom da han var lineegner uti fingerspissene. Efter min hukommelse var det en vakker gudinde fra Vaagen han tilbad av hele sitt gomalandske hjerte. Det var i sannhet nogen bedårende ord denne mann kunde tvinge over sine leber for den pike han hadde skjenket hele sitt hjertes guddommelige kvadratindhold. Efter som denne manns hjerte var så totalt bortgitt, kunde jeg bare ikke fatte at han i den senere tid har fattet en så brendende kjærlighet til en bekjent Gomalands-skjønnhet. Men så er det. Hansen har som sagt gjort dette mesterverk. – Men hvem som er den lykkelige vil jeg ikke si, da det i tilfelle vilde bli så stor jubel at det ingen ende ville ta. Derfor vil jeg begynne og slutte med herr Hansen, da jeg ellers frygter for at kan få Hansen på hjernen, og det er ikke bra, for som de vet må vi ha Hansen til å skrive og lese avisen.
Som sagt så gjort. Nu slutter vi med Hansen og forteller heller hvad der videre forgikk på dansen. Ja, du husker vel endnu at det va kommet en del fludium fra Trondhjem. For å få bort denne flytende masse, vet de hva vi gjorde? Ja vi tok simpelt hen flaskene, ja ikke jeg nei, for jeg er avholdsmann en gang imellom, sån når det passer meg. Ja de forstår, det var nogen som tok flaskene og åpnet dem, og så åpnet de munnen og tok sig en munnfull. En stund efter, sån omtrent ett kvarters tid, begynte de å få seg en annen full, og det tror jeg nesten vi kaller brennevinsfyll.- Men nok om skjenken.
De kjenner vel Ødegård? Den bekjente sjømann som nylig er hjemkommet. Det er en damenes ridder! De skulde ha sett hvor omsvermet han var på kaien! Det var fenomenalt! Men som den fyren danser polka og pariser! Det finnes ikke hans make i miles omkrets. Han har slik en sving i sig når han danser disse danse, at en kan nesten bli sjøsyk når en tenker på det. Men utmerket danser han. Det er ikke tale om annet. Men jeg synes bare at han har en liten feil når han danser, og det er at han svinger sin dame så uhyre langt i fra sig, så han med nød og neppe kan få i henne igjen. Det vet, at det er ikke noe morsomt på dansepalatser, da det i regelen er smått om damer. Jeg så en to – tre ganger at herr Ø. blev i en stor slem knipe på grunn av at han ikke passet på sine mange damer. For resten må man unskylde ham, da han ikke var riktig bra i hodet. Herr F. Klokseth, Ø’s gode ven og tillikemed hans høyre hånd i arrangementet, var som de vet, også litt på en kant. Han var for resten når jeg tenker meg om, på mange kanter; for han var mange ganger nær, ja ofte utenfor kaikantene. Herr F. K. hadde en ren mani for å støte på oss når vi danset i nærheten av ham. Derfor måtte man, hvis man så nogenlunde ville holde sine liktær utenfor skuddvidde, holde seg på tre skritts avstand fra ham. Det gikk vel og bra alt dette her med dans og flirt og alt det som tilhører et respektabelt ball. En av arrangørene fant ut at gulvet på paladset var alt for tørt, og tok derfor en av sine dyrebare buteljer, og svinget den opp og ned som en hårvandsflaske! Jeg skal si dere det blev fint på kaien da. Det blev slik en nydelig lukt, at det var en nydelse å trekke i seg denne sterktluktende og nesten bedøvende stank. Damerne begynte derfor å trekke seg tilbake en efter en, da det vistnok var en stram lukt for deres så fintfølende pudderneser. Når damerne gikk, fortrakk også jeg; for når damerne går så blir det som regel ikke noen morro for meg. Jeg kan derfor ikke skrive mer om denne så berømte aften som forløp så rolig av sig, skjønt mange var beruset av den store kjærlighet.
Jeg vil derfor ønske at d’herrer Ødegård og Klokseth i nærmeste fremtid igjen vil arrangere en danseaften i friluftspalatset, da jeg har brakt i erfaring at det er mange som i denne skjønne aften fant sin hjertes utkårede, og levde i et paradis som jeg er tilbøyelig til å tro overgikk det som var oppdyrket i Evas og Adams dage. Derfor håper jeg dette kommer herrene for øre, så vi ganske snart igjen kan samle oss til en festlig sammenkomst med litt traktement av forrige fests varer. Men jeg vil råde festkomiteens medlemmer om å ta med seg en del øser eller noget lignende som man kan samle vann i og tømme ut igjen; for å vete på kaien om den blir for tør. Derved sparer vi en del av de dyrebare Trondhjemsvarer.
Litteratur:
Bjørndal, Ola (1922): Ola Mosafinn
Borøchstein, Ove. Byens Speil (2014)
Husby, Egil. En Opplevelsens Festlabyrint, Grand Hotel Gjennom 100 år (1996)
Jonassen, Roy L. Dansens Historie (2001)
Qvamme, Børre (2002): Det musikalske Lyceum og konsertlivet i Christiania 1810-1835.
Solberg, Niels Petter. Norske filmdivaer i Hollywood (2002)
Williamsen, Odd. (1998): God gedigen musikk. Kristiansund Symfoniorkester 80 år 1999. Nordmøre museums temabok 1998.
Gammelt nytt fra pøbelbyen (musikkhistorisk supplement). Nordmøre museums årbok 2003
Biografi over Christian Bræin, Årbok for Nordmøre 2004
Kristiansund 275 år, alltid for full musikk! Norsk komponistforening, programbok til 100-års jubileumskonsert, Knudtzonlunden 2017.
Zorina, Vera. Zorina (1986)
Digitale kilder:
Nordmørsmusea AS
Store norske leksikon (2005-2007); Bakka, Egil: songdans i Store norske leksikon på snl.no. Henta 10. november 2024 frå https://snl.no/songdans
Intervju med Sissel Engvig, 25.10.2024
Comments