I bevegelse

Velkommen til spalteserien I bevegelse. Her blir du kjent med menneskene som er med på å forme dansefeltet i Møre og Romsdal. Hver måned møter vi en ny stemme – en danser, pedagog eller kunstner som deler sin historie, sitt engasjement og sitt perspektiv på dansen.

Denne gangen er spalten litt annerledes. I stedet for å rette blikket mot en ekstern stemme, møter vi Dansekrafts egen daglige leder, Tendai Makurumbandi, i en samtale som beveger seg i skjæringspunktet mellom kunstnerisk praksis, ledelse og forskning. Samtalen åpner for refleksjoner om hvordan disse rollene henger sammen, og om hvilke strukturer, verdier og erfaringer som er med på å forme dansefeltet i dag.

Du har for tiden flere sammenvevde roller: Daglig leder for Dansekraft, kunstnerisk leder for IN2IT-festivalen og ph.d.-kandidat. Hvordan former disse rollene hverandre?

Jeg opplever disse rollene mindre som adskilte funksjoner og mer som uttrykk for den samme pågående undersøkelsen: hvilke betingelser er nødvendige for at dans skal forbli en levende samfunnspraksis.

I Dansekraft er oppmerksomheten min rettet mot infrastruktur — mot å bygge rammer som gjør det mulig for kunstnere ikke bare å produsere arbeid, men å opprettholde et liv innenfor feltet. For meg er bærekraft uløselig knyttet til verdighet og kontinuitet.

Gjennom IN2IT tar denne undersøkelsen en kunstnerisk form. Programmering blir en måte å lytte til samtiden på, samtidig som vi spør hvilke fremtider vi øver frem sammen.

Ph.d.-arbeidet åpner et rom for kritisk refleksjon. Det gir meg mulighet til å stanse opp i et felt som ofte er preget av tempo, og undersøke antakelsene som former hvordan vi organiserer verdi, kunnskap og deltakelse.

Det som føles mest nærværende for meg nå, er spørsmålet om handlekraft — ikke som individuell autonomi, men som en relasjonell kapasitet som oppstår mellom kropper, institusjoner og offentligheter. I økende grad finner jeg meg selv i å spørre ikke bare hva vi produserer, men hva strukturene våre gjør mulig.

Fra ditt perspektiv, hva ser du som de mest presserende strukturelle utfordringene for dans i dag?

Det norske dansefeltet rommer en bemerkelsesverdig kunstnerisk kompetanse. Likevel finnes det en vedvarende ubalanse mellom kunstnerisk fordypning og strukturell bærekraft.

Mange kunstnere navigerer i kortsiktige produksjonssykluser som belønner det umiddelbare, samtidig som de gjør langsiktig utvikling vanskelig. Over tid risikerer slike vilkår å snevre inn nettopp de kunstneriske horisontene vi ønsker å utvide.

Organisasjoner, nettverk og festivaler opererer på ulike nivåer i økosystemet. Organisasjoner ivaretar de daglige betingelsene for praksis. Nettverk muliggjør sirkulasjon og utveksling. Festivaler skaper synlighet og diskurs.

Oppgaven fremover er ikke å styrke én på bekostning av de andre, men å dyrke en større sammenheng mellom dem.

Der jeg ser et særlig potensial, er i vårt forhold til tid. Å støtte forløp snarere enn enkeltstående verk. Å gi praksiser rom til å modnes. Å anerkjenne at kunstnerisk betydning ofte utfolder seg langsomt.

Hvis vi er forpliktet til kunstnerisk kompleksitet, må vi også forplikte oss til varighet.

Som kunstnerisk leder, hvordan forstår du ansvar i dag?

Ansvar i dag strekker seg utover det å velge ut sterke verk. Det handler om hvordan vi former omgivelsene der kunsten møtes.

For meg er kuratering grunnleggende relasjonelt. Det spør: Hvilke samtaler blir mulige her? Hvilken kunnskap blir anerkjent? Hvilke former for oppmerksomhet er det vi dyrker frem?

Kunstnerisk ambisjon er fortsatt avgjørende — men ambisjon må følges av oppmerksomhet og varsomhet. Ellers risikerer vi å gjenskape nettopp de ekskluderingene vi ønsker å utfordre.

Institusjonelle rammer blir ofte beskrevet som begrensninger. Jeg har etter hvert begynt å se dem mer som materialer — strukturer som både former oss og som selv kan formes. Å arbeide innenfor dem krever en tydelig orientering: hva må forbli forhandlingsbart, og hva må holdes fast ved.

Ledelse er i denne forstand mindre et spørsmål om autoritet enn om forvaltning. Det handler om å holde en retning, samtidig som man forblir lydhør for det som oppstår i fellesskap.

Kan du beskrive ph.d.-prosjektet ditt og hva som gjorde det nødvendig for deg å gå inn i det på dette tidspunktet i karrieren?

Doktorgradsprosjektet mitt, Omnivibrance: Choreographing Rhythmic Futures Through Decolonial Practice, springer ut av nesten to tiår med kroppslig forankret kunstnerisk arbeid.

På dette stadiet i karrieren ble behovet for å undersøke de epistemiske grunnlagene for min egen praksis stadig tydeligere — ikke for å distansere meg fra det skapende arbeidet, men for å utdype det.

Forskningen tar utgangspunkt i vibrasjon både som et koreografisk prinsipp og som et sosialt fenomen, og spør hvordan rytme organiserer relasjoner mellom kropper, minner og forestillingsevne.

Ledelse, kuratering og forskning blir ofte behandlet som adskilte domener. I min erfaring informerer de hverandre kontinuerlig. Hver av dem spør, på ulike måter, hvordan rom struktureres, hvordan stemmer samles, og hvordan alternative måter å vite på kan opprettholdes innenfor institusjonene våre.

Har forskningen endret hvordan du tenker om ledelse?

Forskningen har gjort meg mer oppmerksom på de subtile måtene makt sirkulerer på — gjennom språk, tidslinjer, evalueringsvaner og nedarvede kriterier for kvalitet.

Den har også oppmuntret til større tålmodighet i beslutningsprosessene mine. Ikke nøling, men tålmodighet — en forståelse av at varig endring sjelden skjer i det samme tempoet som hastverket.

Snarere enn å oppleve rollene mine som motstridende, ser jeg dem som del av en felles rytme. Forskning senker persepsjonen. Ledelse krever bevegelse. Kuratering forutsetter en følsomhet for kontekst.

Sammen danner de en praksis for kalibrert oppmerksomhet.

Hvilke former for kunnskap eller innsikt opplever du beveger seg sterkest mellom praksis og akademia i arbeidet ditt?

Det som beveger seg sterkest mellom praksis og akademia i arbeidet mitt, er kroppslig kunnskap — former for forståelse som bæres, sanses og overføres før de er fullt ut artikulert.

Dans har alltid vært et sted for tenkning, selv om dette ikke alltid har blitt anerkjent innenfor tradisjonelle kunnskapshierarkier.

Samtidig er det sider ved kunstnerisk erfaring — intuisjon, relasjonell bevissthet, taus overføring — som fortsatt motsetter seg enkle oversettelser til forskningsrammer. Denne motstanden er ikke en begrensning; den er en påminnelse om at kunnskap overskrider systemene vi bruker for å fange den.

En del av forskningen min handler derfor ikke bare om å bidra med kunnskap, men også om å utvide hva vi anerkjenner som kunnskap.

Hvilke håp har du for det norske dansefeltet?

Når jeg ser fremover, håper jeg vi beveger oss mot rammevilkår som legger til rette for større kunstnerisk kontinuitet.

Dette innebærer lengre tidshorisonter i finansieringen, sterkere regionale infrastrukturer og arbeidsmiljøer som støtter modning fremfor stadig å måtte begynne på nytt.

Bærekraft er ikke bare et økonomisk spørsmål. Det er også tidslig, relasjonelt og økologisk. Det handler om hvordan kunstnere kan forbli i dialog med sin praksis gjennom et helt liv.

Et robust felt er et felt som gir rom for fordypning — og som forstår at fordypning krever tid.

Hva er det som fortsatt motiverer deg?

Det som fortsatt motiverer meg, er møtet — øyeblikket når kropper samles og noe som tidligere var utenkelig, blir sansbart.

Til tross for kravene som stilles, forblir dans ett av få rom der vi kan øve på andre måter å være sammen på: oppmerksomt, fysisk og kollektivt.

Kanskje det som føles viktigst å formulere nå, er dette:

Vi presenterer ikke bare forestillinger eller utvikler organisasjoner. Vi deltar i formingen av kulturell hukommelse — i hvordan et samfunn sanser seg selv, og hvordan det fortsatt kan forandre seg.

Å få bidra til denne prosessen oppleves både som et ansvar og et privilegium.